Om UC Berkeley (💔)

Kjære leser,

Forrige uke skrev jeg om barndom, og kanskje har det gjort meg nostalgisk (eller kanskje er det den pågående galskapen som gjør meg nostagisk). I alle fall kjente jeg et behov for å skrive mer om Berkeley, som jo ikke bare er stedet jeg befinner meg for øyeblikket, men et sted jeg har besøkt med jevne mellomrom i tjue år. Så her kommer noen dagboksnotater fra tidligere i høst, fra en universitetscampus jeg er like glad i som mitt hjemlige Blindern (og som har ganske mye imponerende trær):

Sproul Plaza var slik jeg husket det, tarvelig og storslagent om hverandre. På østsiden lå den nyklassisistiske Sproul Hall, på vestsiden det pregløse studentsenteret. I sørenden sto en mann og skrek mot systemet; han hadde en diger plakat der livsfilosofien hans sto skrevet med små ujevne blokkbokstaver tett i tett. I nordenden åpnet Sather Gate seg inn mot campus. Den store hvelvede portalen i irrgrønt kopper sto flankert av to små rektangulære rammer med intrikate mønstre; de har alltid minnet meg litt om hovedinngangen til Vigelandsparken, om den påkostede utsmykningen av et åpent rom. 

Sather Gate ble reist til minne om Peder Sæther fra Odalen, som var en av grunnleggerne av universitetet. Karin Sveen har skrevet en god bok om ham, Mannen i Montgomery Street. Det var også han som ga klokketårnet, kampanilen sitt egentlige, formelle navn: Sather Tower. De første dagene rundt ankomsten, mens vi bodde på hotell i San Francisco, så vi over bukten og brukte tårnet til å skille Berkeley fra nabobyene; der, se, det er vårt sted. 

Campusområdet er en underlig blanding av det naturlige og det urbane. Arkitekten Frederick Law Olmsted, som utformet Central Park i New York, var en av planleggerne også bak universitetsområdet i Berkeley. I 1866 tegnet han grunnplanen, som ligger langs aksen øst-vest, fra åsene og ned mot vannet. Kampanilen ligger høyt; selv når man står ved bunnen av den ser man helt ut til Golden Gate langs den aksen, i hvert fall den ene halvparten av broen, rammet inn av Doe Library på høyre side og Wheeler Hall på venstre. Når solen skinner sterkest mot de hvite steinbygningene på campus ser de ut som om de er skåret ut av virkeligheten, men det kan også være en trolsk og uvirkelig stemning der. Det står en gatelykt innimellom trærne ved den inngangen til universitetsområdet som ligger lengst vest, ned om sentrum i byen, og hver gang jeg har sett den lykten lyse i skumringen, blant stammer og grener og blader, har jeg tenkt: Narnia. 

Det var semesterstart, og Sproul var fullt av boder og telt satt ut av studentforeninger og andre grupper. Jeg husket dette fra sist, husket blandingen av kultur og aktivisme. Noen av dagene senere på høsten så jeg studentene øve energisk på ballroom eller swing, andre dager var det a cappella-grupper på Sproul, eller lenger ned, utenfor idrettshallen. Denne dagen var det støttegruppen for Palestina som var lettest å legge merke til, de spilte lyden av luftvernsirener over en høyttaler for å minne om hva som foregikk i Gaza, dag ut og dag inn, og jeg tenkte at studentene i Berkeley var slik jeg husket dem. 

Jeg hadde krysset denne plassen mange ganger, jeg hadde vært her i 2009 og fulgt innsettelsen av Barack Obama som president via storskjerm; det gikk en linje tilbake til 1960-tallet og de store ytringsfrihetsdemonstrasjonene. Litt lenger nord lå The Free Speech Movement Café, der denne perioden var dokumentert med store opptrykk av historiske fotografier. Utenfor sto tavler med ferske aviser fra hele verden; inne sto det et sitat på veggen fra Mario Savio, en av de mest kjente ytringsfrihetsaktivistene. 

Savio sa, in tale han holdt på Sproul Plaza i 1964: There is a time when the operation of the machine becomes so odious – makes you so sick at heart – that you can’t take part; you can’t even passively take part, and you’ve got to put your bodies upon the gears and upon the wheels, upon the levers, upon all the apparatus, and you’ve got to make it stop. And you’ve got to indicate to the people who run it, to the people who own it, that unless you’re free, the machine will be prevented from working at all. 

Den idealismen – og den desperasjonen – er noe av det jeg forbinder sterkest med Berkeley. Som jo likevel selv er del av et stort maskineri, University of California-systemet, der den offentlige finansieringen nå er nede i 14%. Justin Wilcox, sjefstrener for University of Californias lag i amerikansk fotball, fikk i 2024 en årslønn på om lag femti millioner kroner. Peder Sæther var i sin tid en av Californias rikeste menn, og navnene på andre rike menn, og enkelte kvinner, sto på byggene rundt om på campus. Det nyeste av dem, livsvitenskapsbygget nede ved Oxford Street, ble oppkalt etter eiendoms- og teknologimogulen Li Ka Shing. 

Ikke noe av dette svekker kraften i det Savio sa, eller det som ble ytret i de andre protestbevegelsene, men maskinen består, like fullt. Jeg begynte å lese nærmere på bannerne på rekrutteringsteltene. Mange av dem tilhørte foreninger for likestilling, musikkteater og kunst, men langt flere lot til å være satt opp av konsulentselskaper studentforeninger som rettet seg mot konsulent- eller IT-bransjen, det var også to forskjellige investeringsklubber, den ene skrøt av størrelsen på beløpet man rådde over. Kanskje var det slik også da jeg sist var der ved semesterstart, men det føltes som om en omdreining hadde funnet sted, en skjerping av noe. 1960-tallet var det tiåret da flest bachelorgrader ble avlagt i humanistiske fag i USA; som mange steder ellers i verden har tallene sunket jevnt siden begynnelsen av 1990-tallet. Om det er et forfall eller en et fremskritt kommer utvilsomt an på hvem man spør; da Elon Musk marsjerte inn i Finansdepartementet i januar 2025 for å sparke i gang statskuppet sitt, hadde han med seg to IT-studenter fra UC Berkeley. 

Gode hilsener,

Jan