Om teknologi (og dens utilstrekkelighet)

Kjære leser,

Nostalgivandringen fortsetter. Det er litt tidlig å sørge over USA, men jeg har jo tenkt litt, de siste månedene, på den første gangen jeg var her, et halvt år etter 9/11, og hvor sterk følelsen var av at noe var gått i stykker for godt. Så har jeg vært her i flere omganger senere, jeg har samlet minner, og det er mange av dem jeg kjenner et behov for å skrive ut. 

Så prøver jeg også å være optimistisk. En ting jeg ofte har tenkt er at det tross alt ikke finnes noe tidligere århundre, kanskje heller ikke noe tidligere tiår, der jeg heller skulle levd. Ikke i denne kroppen. Jeg kjører en rullestol som hadde sin forgjenger på 1960-tallet – firmaet Permobil ble grunnlagt i 1967 – men i årene siden er stolene blitt raskere, kraftigere, smidigere og mer pålitelige. Jeg kjørte med de ørsmå, uanstrengte bevegelsene som styrte rullestolen; jeg husket hvordan det var å være åtte år og forsøke å styre en tidligere Permobil, et treskeverk uten servostyring. 

Når jeg kjører rundt i Berkeley merker jeg det riste litt ekstra ettersom ujevnhetene i bakken forplanter seg opp gjennom de nye, gjennomsolide hjulene - som jeg skaffet til denne stolen før jeg reiste. Jeg husket en annen gang da jeg krysset Sproul Plaza, tidlighøsten 2008, sammen med en venninne. Jeg kjente noe underlig fra det høyre forhjulet, kanskje hadde jeg bare kjørt over en småstein, men jeg merket det samme rykket i kroppen som alltid, frykten for å ha punktert, eller at noe annet var galt. 

Senere den høsten punkterte jeg, på kvelden Halloween. Vi hadde vært inne i San Francisco og tatt BARTen tilbake til Berkeley; et eller annet sted langs Shattuck merket jeg at all luften var ute av et av bakhjulene. Den stolen jeg hadde den gangen var det vanskelig å få deler til i USA, så jeg hadde med meg både reservehjul og slanger, en av dem jeg var sammen med tok en drosje opp til studentboligen min og hentet med seg det jeg hadde. 

Det hjalp selvfølgelig ikke det minste. Vi hadde ikke de riktige verktøyene, vi var brisne, og vi ante ikke hva vi holdt på med. Etter noen ubehjelpelige forsøk på å løsne dekket der på stedet kom vi oss til en bensinstasjon oppe på Oxford Street, men det var ikke et bilverksted, og hadde det vært det, vet jeg heller ikke hvor mye lenger vi hadde kommet. Vi var et godt stykke fra studenthuset mitt, for langt til at jeg kunne kjøre dit på felgen. At jeg kom meg hjem med rullestolen den kvelden, og ikke måtte la den stå igjen på fortauet, skyldtes bare at jeg hadde blitt registrert hos East Bay Paratransit, den offentlige transporttjenesten for funksjonshemmede. 

Neste dag fikk jeg kontakt med en lokal frivillig organisasjon, som sendte en reparatør. Han kom til studenthuset den ettermiddagen og skiftet dekk på under et kvarter. Jeg lagret nummeret på organisasjonen og nummeret hans, og det første jeg gjorde hver gang jeg dro tilbake til California var å sjekke at de samme numrene gjaldt. De gjorde det lenge, men i 2024 hadde organisasjonen flyttet ut av Berkeley, til billigere lokaler lenger inn i landet. På nettsiden deres sto det at de gjorde så godt de kunne, men de var helt avhengig av donasjoner, det gjaldt også deler, når de reparerte rullestoler var det med binders og elektrikertape. 

Det var heller ingen rullestolbutikker igjen i byen. Det oppdaget jeg på et tidspunkt da jeg begynte å lete etter en mindre, sammenleggbar elektrisk rullestol, en som kunne plasseres i bagasjerommet på en vanlig personbil. Det fantes massevis av dem på Amazon, i ulike prisklasser og ulike stiler, i kjølvannet av el-sparkesyklene hadde det blitt utviklet en rekke modeller, med små og kompakte motorer, de letteste veide under tjue kilo. I anmeldelsesfeltet var det ett moment som gikk igjen: når disse stolene gikk i stykker, som de ofte gjorde ganske raskt, var det umulig å få dem reparert. Ingen av forhandlerne holdt seg med reparatører. Ingen av dem var interessert i å bygge ut infrastruktur. Poenget med teknologien var å gjøre en handel, én gang, og så være ferdig med det. 

Dette er følelsen jeg har kjent på hver gang jeg har vært i USA: En frihet som har blitt større jo lenger jeg er kommet i karrieren, jo flere ressurser jeg har reist dit med, mens så mye annet har forfalt. De første gangene jeg reiste dit med Ida var vi avhengige av kollektivtransport, men nå i 2024, med den sammenleggbare rullestolen jeg til slutt fant, kunne vi ta en hvilken som helst taxi. Da var med ett San Francisco så mye nærmere, alt ble så mye enklere – siden vi kunne betale. Samtidig merket jeg sterkere enn noensinne hvor mye som hadde raknet av det nettverket som hadde vært.

Den sammenleggbare rullestolen er forresten ganske unyttig for meg alene. Den veier tjue kilo; jeg kan løfte fire. Fem, hvis jeg er så forsiktig jeg kan med balansen. Den friheten den gir har noe å gjøre med teknologien, men vel så mye med at jeg har noen som vil reise sammen med meg, uansett hvilken rullestol det var snakk om.

Kanskje finnes det et scenario der det ikke er slik, kanskje kan det tenkes en verden der teknologien har kompensert for alle de kroppslige begrensninger som finnes. Men jeg tror ikke det, ikke egentlig. Jeg har punktert for mange ganger, jeg har hatt for mange løse ledninger. Teknologien har alltid vært viktig, og iøynefallende. På Smithsonian-museet i Washington står det utstilt en rullestol som en gang tilhørte Ed Roberts, en av de viktigste aktivistene i Berkeleys historie, og selv om den er et imponerende stykke teknologi, symboliserer den for meg en annen form for fremskritt, det som har å gjøre med miljøet han var en del av, og samfunnet, om hvem som hører til. Og nå som USA forbereder seg på å bygge ned det meste som finnes av diskrimineringsvern for funksjonshemmede virker teknologioptimisme alene ganske utilstrekkelig. 

Gode, om enn litt mollstemte hilsener,

Jan