Om staten

Kjære leser,

Denne vinteren har jeg tenkt mye på året 2020. Det året feiret jeg bursdagen min, 28. mars, ombord på et fly fra San Francisco til New York, det første av tre på veien hjem til Norge. Det var det nest siste SAS-flyet som dro fra Nord-Amerika før alt ble kansellert. Jeg og familien kom oss hjem i tide, men det var bare så vidt - mange andre gjesteforskere og studenter jeg kjente ble sittende fast i USA i månedsvis, det var ikke så trivelig. 

Denne opplevelsen har hjemsøkt meg den siste tiden. Delvis fordi det går en så åpenbar linje fra covid-responsen i USA og til valget høsten 2024, delvis fordi jeg tenker mye om dagen mellom forholdet mellom politikk på statsplan og sårbare enkeltmennesker på bakkeplan.

Jeg skriver fra en privilegert boble, jeg som har fast jobb i (den norske) staten, mulighet for å ta ut forskningstermin, reise til et annet land og jobbe med de temaene jeg synes er mest spennende. Samtidig er jeg sårbar, og helt avhengig av staten ikke bare for inntekt hver måned.

Delvis gjelder dette hjelpemidler, som rullestoler. Men aller mest er jeg avhengig av at staten synes det er verdt innsatsen, og pengene, å tilrettelegge samfunnet for mennesker som meg. Nå skriver jeg om alt fra utdanning og arbeidsliv til de fysiske og digitale omgivelsene, om hele det komplekse systemet som kan ta hensyn til at mange mennesker har funksjonsnedsettelser - eller som kan la være. 

Gjennom det første året med covid var jeg redd hele tiden. Jeg er ikke i den mest alvorlige risikogruppen, men jeg er i en risikogruppe, og jeg pustet ikke egentlig ut før vaksinene kom. Og da vaksinene kom, var det en lang og ubehagelig periode mens prioriteringene ble avklart. Hvilke grupper er viktigst?

Jeg tenker særlig mye på dette om dagen fordi USA er i full retrett når det gjelder funksjonshemmedes rettigheter. Mer enn det, naturligvis, det er en pågående katastrofe som utspiller seg i form av kutt i statlige helseordninger som Medicaid, på linje med kuttene i internasjonal bistand. (Og det er mange av de samme menneskene som rammes, både i USA og internasjonalt.)

Men også de formelle, juridiske rettighetene er under angrep. En koalisjon av republikansk-styrte delstater har fremmet et søksmål rettet mot en lov fra 1973, en av de eldste rettighetslovene på funksjonshemningsfeltet. Hvis det når frem (som det veldig godt kan gjøre), er det begynnelsen på avviklingen av to generasjoner med rettighetsvern. 

Dette vernet må komme fra staten. Funksjonshemmede sammenlignes ofte med andre minoriteter, men det er en sannhet med sterke modifikasjoner. Mange rettighetskamper har dreid seg om vern mot aktiv diskriminering - direkte rasisme, homofobi, ekskludering av kvinner fra universiteteter og arbeidsplasser, det finnes mange eksempler. Men funksjonshemning har ofte vært et spørsmål om passiv diskriminering.

Litt enkelt: Hvis arbeidsplassen befinner seg i et bygg med trapp opp til inngangsdøren, så trenger du ikke å diskriminere aktivt for å holde rullestolbrukere ute. Det går helt av seg selv.

Dette er en av grunnene til at argumentet om "nedbygging av staten" klinger så uhyggelig for meg. Og med henvisning til brevet jeg sendte sist uke - en påminnelse om hvor viktig det er at folk flest har en grunnholdning om at staten vil dem vel.

Den holdningen finnes i begrenset grad i USA, og med god grunn. Den amerikanske føderale staten har vært en garantist for minoriteters rettigheter - deler av tiden. Samtidig har den vært, slik den er, en garantist for amerikansk imperialisme. 

Funksjonshemningsaktivistene jeg kjenner her borte har aldri glemt dette. Kampen om loven fra 1973 ble vunnet mot sterk statlig motstand, og miljøene her borte ser i en helt annen grad enn hjemme på staten som en potensiell fiende. Lokale støttenettverk, frivillige organisasjoner og sivilsamfunnet som sådan har vært tilsvarende mye viktigere (ikke minst under covid).

Alle de tingene kommer til å trengs nå. 

Gode hilsener

Jan