Om selvkjørende biler og uteliggere

Jan 10, 2025

Kjære {{ first_name }},

I forrige uke skrev jeg om at San Francisco i 2025 på mange måter ligner den byen som er filmet i Alfred Hitchcocks VertigoMen visse forskjeller finnes jo.

Da familien og jeg flyttet hit i høst var det særlig to momenter som festet seg. Det ene var en selvkjørende bil. Det var første gang jeg hadde sett en i virkeligheten. I dagboken skrev jeg:

Nedover Polk Street, som er så bratt her at den ser ut til å stige opp mot himmelen, kjører en hvit bil. Den er elektrisk stillegående og gnistrende ren. Skrått over hvert av frontlykt-øynene er to sensorer som mørke bryn. Kombinasjonen av bevegelse og tomme seter får den til å virke ufullstendig. Sjåførene i bilene rundt har sine egne ærender, sine egne formål, men denne gjenstanden er på ubestemt leting etter et menneske, den er et innsamlingspunkt for data som kan forbedre en algoritme, og dette gjør meg underlig vaktsom mens jeg følger den med blikket, som om den var en spekkhogger, svart og hvit og del av en flokk på jakt.

(Ja, jeg skriver dagbok med en litt mer pretensiøs stil. Man vet aldri hva slags litterære prosjekter som kommer ut av det.)  

Dette var i turistområdet nord i byen, ikke langt fra Fisherman's Wharf. Det er mye bråk og ståk der, men på den striglede måten som ofte preger slike områder. Bildet av bilen over er ikke derfra, men fra Chinatown, som har mye av det samme preget.

Det første hjemløse mennesket så jeg først senere, i Berkeley, på den andre siden av Bay Bridge: En mann som satt inntil et av husene på Shattuck Avenue, enten halvt i søvn eller ruset eller begge deler, halvt påkledd med lasete klær.

Senere har det blitt flere, også i San Francisco by; i The Mission, langs Market Street, i utkanten av Tenderloin (inn i midten av Tenderloin er det ikke så lurt å gå). Byen er ikke det postapokalyptiske landskapet som man vil ha det til på Fox News, men det er mye her som er dysfunksjonelt på et nivå man veldig sjelden ser i Norge. 

Disse to, mannen og bilen, har jo egentlig ingenting med hverandre å gjøre, annet enn at de holder til i samme by. Men jeg klarer likevel ikke å se dem helt uavhengig av hverandre. De selvkjørende bilene er i ferd med å bli ordentlig populære - Waymo, som eies av Google, er nå nest størst i det lokale markedet. 

For meg er det fascinerende at teknologien har kommet så langt, men enda mer fascinerende at det appellerer så sterkt å kunne ta en drosje uten å snakke med et annet menneske. Og jeg tror definitivt at dette er en del av appellen. Hvis man bestiller en Uber Black, altså den litt dyrere biltypen, finnes det mulighet for å huke av for at sjåføren ikke skal snakke til deg. 

Gjennom høsten har jeg tenkt stadig mer på hva dette dreier seg om. Jevnt over er amerikanere, i hvert fall de av dem som bor i California, veldig mye mer sosiale enn nordmenn. Her hilser man på fremmede på gaten, på en måte som Osloboere vanligvis bare gjør på tur i Nordmarka - og på postbudet, på den eller de som sitter i kassen, på alle og enhver, unntatt, kanskje ikke så overraskende, de hjemløse. 

Samtidig jobber Silicon Valley på spreng for å lage et samfunn med minst mulig direkte menneskelig kontakt. Det ligger en kontrast der, og en fremtidsfortelling. Det er nesten tjue år siden jeg besøkte San Francisco for første gang, og den perioden overlapper med tiden da tech-bransjen generelt, og sosiale medier spesielt, har spredt seg herfra og hele planeten over. 

Noen konklusjon har jeg ikke her - reisebrev er ikke resonnementer - men jeg kjenner behovet for å suge inn så mye som mulig i den tiden jeg har igjen her. Om ikke annet, så for å være forberedt dersom mønsteret holder og flere av tendensene kommer til Norge.

Gode hilsener,

 

Jan