Om politiske fiksjoner

Dec 13, 2024

Kjære leser, 

Forrige uke skrev jeg til deg om en politisk fiksjon: Den fortellingen det offentlige Norge har om sin egen fortreffelighet.

Jeg låner det uttrykket, "politiske fiksjoner", fra en essaysamling av Joan Didion - som nok må bli ukens bokanbefaling

Jeg har nevnt Didion før, og det er fordi det er umulig for meg å være i California uten å tenke på bøkene hennes minst én gang i uken. Hun er en av de amerikanske essayistene jeg liker best og har lest lengst; den kjølige, elegante stilen holder seg helt enkelt bedre – selv når hun skriver om dagsaktuelle temaer. Om hippietiden, for eksempel, eller om amerikansk politikk på 1980- og 90-tallet.

I kjølvannet av det amerikanske valget er Didions Political Fictions virkelig å anbefale. Mange av disse tekstene sto opprinnelig på trykk i New York Review of Books, som er blant mine favoritt-tidsskrifter – et sted der man kan lese flere år gamle bokanmeldelser, og føle at de er rykende ferske, kan hende fordi de er skrevet mer som bøker enn som avistekster, orientert mot en annen horisont.

Kort oppsummert skriver Didion at det som preget 80- og 90-tallet var en dreining mot det performative. Med Ronald Reagan som det mest slående eksempelet ble de amerikanske politikerne en form for artister. Og den mest uhyggelige konsekvensen av denne dreiningen var at velgerne ikke lenger forsto seg selv som borgere, som samfunnsdeltakere, men som tilskuere, som publikum.  

Denne analysen er mildt sagt relevant for å forstå Donald Trump, tror jeg. Han har rabiate tilhengere, men hvor mange av dem som egentlig er klare for å storme Kongressen, er langt mer usikkert. Trolig er de fleste av dem fans. De abonnerer på nyhetsbrevene hans (hei, leser!) og har gjort det lenge. De kjøper juggelet hans. De har likt ham lenge, helt siden de så ham på TV.  

Historien om hvordan Trump ble en politisk skikkelse er lang – den går også tilbake til 80- og 90-tallet, da han tok ut helsides annonser i avisene om politisk aktuelle saker, og begynte å kokettere med at han gjerne skulle vært president (for Demokratene, riktignok).

Men det var, som kjent, med The Apprentice, at historien virkelig fikk drive. Det var innenfor reality-tv-rammen at Trump fikk en genuint populær persona, altså en maske som lignet det faktiske ansiktet hans, men som stiliserte og fordreide virkeligheten. Han var ikke en spesielt vellykket forretningsmann i virkeligheten – men han spilte en på TV. Og det var nok.  

Politiske fortellinger er som alle andre fortellinger – de spinner gull ut av halm. Noen ting må skjules, andre ting må fremheves, karakterer må justeres og tilpasses – og plutselig har man noe som folk husker, og liker, og gjør til en del av sitt mentale landskap.

Så er det jo også en komfortabel posisjon å være i, det å være fan, heller enn borger. Du trenger ikke egentlig å gjøre noe. Du kan bare følge med på neste episode.

Ikke det beste utgangspunktet for et fungerende demokratisk samfunn. Eller - med tanke på forrige ukes brev, om de "kostbare funksjonshemmede" - for solidaritet.

 

Gode hilsener,

 

Jan