Om lengselen etter (et annet) USA

Kjære leser,

Det er blitt vinter - men den californiske vinteren er til forveksling lik sommeren. Dagene er kortere, og noen av trærne har felt løv, men årstidene føles forbløffende like. Ikke så rart at Orson Welles (kanskje) sa at det farlige med dette stedet er at man setter seg ned i tjueårene, og når man reiser seg opp igjen, er man plutselig over seksti.

Tiden går, året nærmer seg slutten. Jeg er fire måneder ut i dette oppholdet, som er mitt femte eller sjette av en viss varighet i Berkeley - som for meg både er og ikke er USA, eller, kanskje mer presist: Det jeg gjerne vil at USA skal være, men vet at det ikke er. En fortelling jeg vil holde fast i, uansett hvor langt den ligger fra den brede virkeligheten.

Første gang jeg besøkte USA var i mars 2002, da jeg var 21 år gammel og reiste til New York. Det føltes som om jeg var sent ute. Det var et halvt år etter 11. september 2001, og stemningen i byen var mildt sagt underlig, med flagg og minnesmerker overalt. Sikkerhetsstaten hadde allerede ekspandert noe voldsomt, særlig på flyplassene; jeg tror ikke jeg skjønte helt at dette ikke var et unntak, men den nye normalen. 

Den fortellingen jeg kom til USA med, om hva landet var, besto av utallige biter, fragmenter av språk og kultur som jeg hadde tatt til meg i årevis. De passet ikke alltid godt sammen. Jeg lærte engelsk gjennom å lese tegneserier og spille dataspill, deretter gjennom å se filmer og lese bøker. På ungdomsskolen plasserte læreren meg bakerst i klasserommet og ga meg en stabel med gamle Newsweek-blader. Jeg hadde usunt god oversikt over amerikansk politikk på midten av 1990-tallet, med kommentarspaltist-meninger om Bill og Hilary Clintons forsøk på drive gjennom reformer av helsevesenet. Jeg visste hvem Newt Gingrich var; det er en informasjonsbrokk jeg ikke unner noen ungdomsskoleelev å ha brukt kognitiv kapasitet på.

På folkehøgskolen der jeg i gikk et år, i Danmark, jobbet det to britiske lærere, han underviste i filmhistorie og hun var bibliotekar. De holdt The Guardian, men også tidsskrifter som New York Review of Books. Jeg tror det var der jeg virkelig fikk følelsen av at den anglo-amerikanske kulturoffentligheten var voldsomt mye større enn den norske – der bokanmeldelser kunne strekke seg over flere tettskrevne sider, og man satt igjen med en følelse av å forstå verden litt bedre.

Det året fikk jeg også i gave Dave Eggers’ debutbok A Heartbreaking Work of Staggering Genius. I den fant det meste av handlingen sted i San Francisco og omegn, og jeg visste at jeg måtte reise hit en dag. I tillegg til mye annet rommet den boken en følelse av frihet og lekenhet jeg savnet både i norsk litteratur og norsk virkelighet – en følelse av at det var flere dører som sto åpne. 

New York i 2002 var også slik, midt i all den militaristiske, überpatriotiske lukketheten. Jeg og vennene mine gikk på off-off-Broadway-forestillinger og konserter, og kjente på hvor uendelig stor byen føltes, at det hver dag fant sted hundre evenementer vi ikke ville rekke. Og jeg ble bare sultnere av det.

Jeg kan ikke påstå at jeg kjenner USA godt. Til det er landet alt for stort, for sammensatt. Men enkelte biter av det kjenner jeg – særlig den flekken der jeg nå befinner meg, den som kaller seg East Bay, og strekker seg opp langs kysten vis-a-vis San Francisco.

Det er et rikt kulturlandskap, med flust av uavhengige bokhandlere, bruktbutikker og konsertscener, delvis bygget rundt universitetet i Berkeley, men også grunnet på organisasjoner og frivillighet og deltakelse - ikke minst på funksjonshemningsfeltet.

Og det har en fortelling om seg selv som skiller seg dramatisk fra den som nå rår på rikspolitisk nivå, Trumps fortelling, den som vant gehør i valget. Det føles nyttig, akkurat nå, å bli minnet om hvor jeg befinner meg, å lese oppslagene på tavlene, plakatene i vinduene, å lytte til språket som snakkes her. Det er en påminnelse om hvilken historie folk ønsker å fortelle hverandre, om hvem de er og hvor de hører til; her føler jeg meg også hjemme, enn så lenge.

Gode hilsener - og god jul, enten du ser ut på snø, sludd, eller sol. 

Vi skrives i det nye året,

Jan