Om institusjonsspråk og selvfremstilling

Jan 24, 2025

Kjære {{ first_name }},

 

Hvordan står det til i vinterlandet? Dette er den årstiden da jeg er mest takknemlig for å (midlertidig) befinne meg på et sted som ikke egentlig har årstider, der det er gode sjanser for å få en sol-og-tjue-gradersdag i både januar og juni. 

En viktig grunn til det er naturligvis at jeg er rullestolbruker, og at vinteren i Norge er ... utrivelig for den som verken kan bruke ski eller piggsko. Her er atkomsten til bygget der jeg bor, en tilfeldig valgt dag i fjor vinter. Velkommen til den skråstilte skøytebanen (utenfor ligger en lengre, brattere skøytebane). Ikke så enkel å forsere med hjul:

Selvfølgelig er snøkaos og speilglatte fortau utfordrende for alle. Men de er mer utfordrende for noen av oss enn for andre, og noen av oss har et mer akutt behov enn andre for å få måkt og strødd. For min del har det betydd at jeg har brukt en del tid på å finne ut av Oslo kommunes system for håndtere snørydding; på å finne ut hvem jeg kan ringe for å en brøytebil opp til en gangsti som har vært ufremkommelig i mange dager. Og på å finne ut hva jeg skal si.

Det er her jeg vender tilbake til temaet jeg er særlig opptatt av om dagen: Fortellinger. For det jeg blir stadig mer oppmerksom på, er at det å forholde seg til institusjoner og  byråkratier har overraskende mye med fortellinger å gjøre. I hvert fall dersom du vil nå frem. 

Fortellingen jeg har fortalt en del ganger de siste vintrene er ganske kort og enkel: Jeg er rullestolbruker, jeg er i full jobb, men jeg kommer meg ikke på jobb før gangveien blir brøytet. Kan dere gjøre noe med det? 

Kanskje ville en annen fortelling fungert like bra - en om at jeg kunne tenkt meg en tur på butikken, eller bare ut av huset. Men jeg har forholdt meg til NAV i ganske mange år nå, mange nok til å være vant med at fortellinger som handler om å stå opp om morran og komme seg på jobb ofte finner et mer lydhørt publikum enn, vel, noen annen fortelling.

Grunnen til at det fungerer på denne måten er naturligvis også at institusjoner og organisasjoner har sine egne fortellinger om oss, om menneskene de forholder seg til. NAV har fortellinger om hvem brukerne er; firmaer har fortellinger om hvem kundene er. Og hva de vil ha ut av dem.

I forrige uke skrev jeg om de selvkjørende bilene i San Francisco. Jeg opplever et visst ubehag både når jeg ser dem og når jeg åpner Uber-appen, og det har å gjøre med noe av det samme: Deres fortelling om den gode kunden, den ønskede kunden, handler ikke om meg. 

Uber har riktignok en tjeneste som heter UberWAV - "Wheelchair Accessible Vehicle". Men de siste fire gangene jeg har forsøkt å bestille en slik bil har jeg fått beskjed om at det ikke finnes  noen biler tilgjengelig; en normal UberX kan imidlertid være hos meg på under fire minutter. 

På mange måter er disse spørsmålene også gjennomgangstemaer i den mest selvbiografiske boken min, Jeg lever et liv som ligner deres. Den handler jo, blant mye annet, også om de fortellingene som vokser ut av medisinske diagnoser og velferdsbyråkratisk tenkning. 

Samtidig blir jeg stadig mer opptatt av allmenngyldigheten i dette spørsmålet: Av hvilke fortellinger vi blir forventet å passe inn i og spille opp til, av hvilket språk og hvilke former vi blir tilbudt. Det gjelder institusjonene, men det gjelder også sosiale medier, det gjelder de digitale omgivelsene våre. I stadig flere sammenhenger blir det forventet at vi forteller om oss selv, fremstiller oss selv (en amerikansk favorittøvelse), og selv om fasiten ikke er helt enkelt tilgjengelig, så finnes den. Du kan være en god eller en vanskelig kunde, pasient, eller samfunnsborger; du kan leve opp til den riktige fortellingen, eller kjenne på tilkortkommenheten. 

Gode hilsener,

 

Jan