Om høydeskrekk og hukommelse

Jan 03, 2025

Kjære leser,

Jeg er ikke typen til å sette meg nyttårsforsetter. Kanskje er det fordi jeg har for mange av dem til enhver tid. Likevel kjenner jeg i år et sterkere behov enn vanlig for å tenke gjennom hvor jeg befinner meg i livet.

Det henger nok sammen med å være langt hjemmefra, men vite at jeg skal tilbake. Selv om du ikke er i utlendighet, lurer jeg på om denne øvelsen er nyttig: Å forsøke å tre ut av din egen fortelling et kort øyeblikk, å forsøke å se deg selv i tredje person. Hva kommer da til syne?

For meg er situasjonen satt på spissen, fordi jeg de siste årene har samarbeidet med regissøren Emil Trier om en film. Jeg har bokstavelig talt hatt kameraet på meg - også på veien hit mot California. Det ansporer også til selverkjennelse.

Jeg har prøvd å bruke den impulsen til å minne meg om hva jeg virkelig liker, og hva jeg vil bruke tid på. Og i en grad som har overrasket meg litt har jeg vendt tilbake til gamle interesser og besettelser. En av dem er forholdet mellom språk, virkelighet og fortellinger. En annen er nettopp film. (Emil og jeg gikk på samme filmskole - dog ikke samtidig.) 

Anbefalingen denne første uken av 2025 er derfor en film - eller rettere sagt to. San Francisco er en av verdens mest filmatiske byer, og jeg tror ikke jeg kjenner noen mer visuelt slående San Francisco-film enn Alfred Hitchcocks Vertigo.  

Hitchcock var britisk, og kanskje må det alltid en utlending til for å vise en by på sitt mest ikoniske – noen som ikke er redd for klisjéene. Golden Gate Bridge, Æreslegionen i Presidio, gatene som er så bratte at de nesten er vertikale – og Mission St. Dolores.

Jeg var der for noen uker siden, i det knøttlille kirkebygget der det spanske imperiet først tok seg til rette. Det har en inngjerdet kirkegård, og der går Jimmy Stewart og Kim Novak rundt; jeg klarte nesten å ta et bilde av en av gravstøttene fra samme vinkel som i filmen.

Slike ting blir jeg glad av. Jeg elsker også en underlig, hypnotisk, essayistisk film som heter Sans soleil, av den franske nybølgeregissøren Chris Marker. I den drar han, blant annet, til San Francisco og filmer mange av de samme stedene som er med i Vertigo, bare to tiår senere; det handler om hukommelse, om hvordan minner og virkelighet strides mot hverandre.

Sans soleil dveler Marker særlig ved det øyeblikket, i nasjonalparken Muir Woods, der Novaks karakter, som kanskje eller kanskje ikke er besatt av et spøkelse fra spansketiden, peker på en årring i en diger tverrseksjon av et seqoia-tre. Der ble jeg født, sier hun. Og der døde jeg.

No plot, all vibes, er en formulering som er brukt mye i det siste, for å beskrive en bestemt type fortelling der følelser og stemning trumfer handling. Så hva er denne stemningen, i byen helt ute mot vest? I sentrum ser San Francisco ut som en hvilken som helst amerikansk metropol, med skyskrapere klynget sammen i et pinnsvin av en skyline. Men ut mot havet minner det mer om en middelhavsby, med hvite og pastellfargede hus oppetter de bratte åsene.

Kanskje er drømmeaktig det ordet jeg leter etter – fordi en drøm ofte har et omriss av en fortelling i seg, men også en frihet og en åpenhet som kommer av mangelen på logikk, av nødvendige sammenhenger. Det er en fortelling der fortelleren kan overraske seg selv. Og det er i grunnen det største håpet jeg har for året som kommer. Ikke å være fanget av de vante fortellingene, men å finne en åpning til de nye.

Gode hilsener - og godt nytt år!

 

Jan