Om den norske selvgodheten
Dec 06, 2024Kjære leser,
Det blir et politisk reisebrev denne uken. Ikke fra den amerikanske virkeligheten, men den norske - sett utenfra.
Denne uken har jeg en kronikk på trykk i Aftenposten, sammen med kolleger på forskningsprosjektet The Politics of Disability Identity. Det føltes nødvendig å skrive den etter debatten som har fulgt av at deler av det politiske miljøet i Norge, og forvaltningen, har begynt å skrike opp om at funksjonshemmede koster for mye.
OK - kanskje sier de det ikke så direkte som så, men det er ikke langt unna: Visse tjenester, noen tilbud, koster for mye. Konsekvensen er blant annet at «brukere», som det heter, med «omfattende behov», må «samlokaliseres» i det som nærmer seg små institusjoner, i stedet for i egne boliger.
Dette er en stor og omfattende debatt, som går i mange land. Senest i vår deltok jeg i en interessant, om enn ganske nedslående samtale med den danske dikteren Caspar Eric, årets vinner av Bjørnsonprisen, om den enda hardere tonen i Danmark.
Mitt lille bidrag er å påpeke at Norge, som liker å oppfatte seg som verdensledende på de fleste områder, slett ikke er det når det gjelder funksjonshemning og kronisk sykdom. Faktisk er vi sånn skikkelig midt på treet - noe vi etter hvert har dokumentert godt i prosjektet (lenker til publikasjonene ligger nederst på denne siden).
Hvordan måler vi tingenes tilstand? I prosjektet har noen av oss sett på opplevd livskvalitet – altså helt enkelt hvordan folk sier at de har det. Og der ligger Norge midt i det europeiske sjiktet. Det er det samme når det gjelder opplevd diskriminering. Ikke særlig mye å skryte av.
Hva med mer objektive markører? Vel, også når det gjelder yrkesdeltakelse ligger vi midt i feltet – bare for å ta et eksempel.
Ikke noe av dette er veldig overraskende for de av oss som jobber med denne problematikken til daglig.
Det jeg synes er kuriøst, er at fortellingen om «verdens beste land» står så sterkt – uavhengig av fakta.
Det jeg synes er interessant, som forsker med språk og samfunn som hovedinteresse, er hva denne fortellingen gjør.
Brannfakkel på vei: En fortelling om at vi bor i verdens beste land gjør det vanskeligere å fremme kritikk. En slik fortelling gjør det vanskelig å klage. En slik fortelling gjør at visse antakelser er på plass før debatten overhode har begynt – om at den som klager på norske forhold, nok må være kravstor.
Da kan det være nyttig å bringe inn andre fortellinger, andre eksempler. Om den rent fysiske tilgjengeligheten som rullestolbrukere nyter godt av i andre land, for eksempel: På bussene i San Francisco, men også i Berlin, Paris, Barcelona – og London. Om strender i Sør-Frankrike (for å ta et mer fancy eksempel) – der det offentlige stiller med rullestoler som kan tas med helt ut i vannet, og finansierer badevakter som hjelper de som trenger hjelp. Er det kostnadseffektivt å sikre at alle kan bade i Middelhavet? Neppe. Men det høyner livskvaliteten en hel del.
En enkelt, dominerende fortelling kan favne verden, og låse diskusjoner – mens et mangfold av fortellinger kan åpne, og løse opp. Det er en av grunnene til at jeg stadig søker ut, og til at et år som det jeg nå jobber meg gjennom er så viktige i akademia. Verden er stor.
Gode hilsener,
Jan