Om betingelsene for å bli en annen

Nov 22, 2024

Kjære leser,

Jeg skriver dette i solen i California. Ikke bli for misunnelig - det er kaldt i vinden og kaldt innendørs; de isolerer ikke husene sine her. Men jeg er glad i dette stedet. Så glad i det at jeg har vendt tilbake hit i bok etter bok, fra Jeg lever et liv som ligner deres til finalen (spoiler alert) i Det kinesiske rommet.

En kuriøs sak: Nå lette jeg opp en lenke til den første boken, og jammen om ikke Ark har plassert den i følgende kategori:

Takle personlige problemer og helseproblemer / Takle funksjonsnedsettelse

Takk for den! Jeg som trodde jeg hadde skrevet en litterær utforskning av identitet, hukommelse og kjærlighet ...

Men jeg tar imot den ubedte gaven, for den kan brukes til noe.

En av grunnene til at jeg stadig vender tilbake til California, både kroppslig og litterært, er at det er et sted for å omskrive meg selv. Det føles mulig her på en annen måte enn hjemme, og jeg har grublet en del på hvorfor.

Noe skyldes nok selve stedet - som Joan Didion var inne på, er man så langt vest at man har gått tom for kontinent, har ferden først kommet hit, så er det her det må gå. 

Men så er det det andre, selve fraværet. Noe av det jeg kjente sterkest da jeg bodde her et år, i 2008 og 2009, var hvor mange av fortellingene jeg hadde om meg selv som ble igjen hjemme. Om hva det innebar å være rullestolbruker, om hva jeg trodde jeg hadde lov til å ikke, om hva jeg kunne si om meg selv til andre, og forvente å bli trodd på.

Det siste punktet er viktig. Å bli trodd; kredibilitet. Det jeg så vidt hadde begynt å pirke i den gangen (og som ledet meg frem til Jeg lever et liv, som kom ut først ti år senere) var hvor tett fortellingene våre om oss selv henger sammen med de sosiale strukturene vi beveger oss rundt i. Og hvor tett muligheten for forandring henger sammen med en fortflytning, som ikke engang trenger å være geografisk, men som krever en reorientering av et slag, mot nye normer, verdissystemer og roller.

(Det er fristende her å vise til bøkene til Édouard Louis, som jo i all hovedsak handler om disse reorienteringene, disse forandringene.)

Idet jeg leser om fortellinger, og jeg gjør jeg mye om dagen, har jeg også vært innom studiene til Donileen Loseke. Hun skriver klokt om hvordan våre individuelle fortellinger, dersom de skal gi mening for og virke troverdige på andre, nødvendigvis på tilpasses fortellingene som er forankret i kulturen - og i institusjoner. 

Et av Losekes eksempel er krisesentre, og hvordan den som vil få hjelp må fortelle riktig form for historie - være et "godt offer", kort og godt. Den som vil ha jobb, må fortelle en historie om seg selv som "god arbeider" (vær forsiktig med spørsmålet "Og hva er dine svake sider?"). Og så videre. Mens disse institusjonsforvaltede fortellingene igjen trekker på kulturelle typologier, og stereotypier. 

Jeg tror de fleste av oss kan kjenne igjen denne dynamikken, når vi først blir oppmerksomme på den. Men det skjer ikke uten videre. I det daglige opplever vi det kanskje mer som en rekke med uuttalte forventninger til hvem vi er og hvem vi skal være - og små og store korreksjoner og sanksjoner, skeptiske spørsmål og søknadsavslag, når fortellingene våre ikke treffer. Når de ikke er troverdige.

Det er derfor jeg setter så stor pris på dette stedet, tror jeg. Fordi det er et frirom, men også et ståsted der jeg kan se fortellingene mine på avstand: Ikke bare hvem jeg går rundt og tror at jeg er, men hvilke systemer jeg forholder meg til, enten det er frivillig eller ei, som dag ut og dag inn, på subtile og ikke-så-subtile måter, forteller meg hvem jeg skal være.

Sagt på en annen måte:   Det er ikke sikkert at det bare er deg og dine "personlige problemer og helseproblemer" det står på. For dette er også en fortelling, satt i (et) system.

Eller, for å sitere en observasjon jeg ikke orker å jakte opp referansen på: Depressed? It might be political.

 

Gode hilsener,

 

Jan

 

PS - Hvilken sjanger havnet Hvis jeg faller i, spør du? La oss se om Ark justerte forventningene etter hvert ...