Om barndom

Kjære leser,

Jeg trenger en liten pause fra amerikansk politikk, og det gjør kanskje du også? Jeg vet ikke hvordan hverdagen ser ut der hjemme i Norge, men her i Berkeley fortsetter jo hverdagen, med små og store hendelser - gleder og sorger.

En av de små gledene for meg denne våren er at jeg er med i en barnebok som gis ut på engelsk, av forlaget Faber & Faber. Den heter Owning It og er en antologi med barndomsfortellinger skrevet av funksjonshemmede forfattere. Omslaget er omsider klart, det ser sånn ut: 

(Det er meg nederst til venstre der på baksiden, i en Permobil av litt eldre årgang.) 

Historien jeg forteller er en jeg har fortalt før, i Jeg lever et liv som ligner deres - bare litt mer detaljert denne gangen, og for en annen lesergruppe. Den handler om å være i barnebursdag om vinteren, om å kjøre på en islagt plass med et haleheng av barn på skøyter, og kjenne på at joda, denne rullestolen kan være ganske kul, tross alt. 

Jeg forteller dette delvis for å fortelle om boken - det kan jo hende at en eller flere av fortellingene der er aktuelle for noen i ditt liv. Men også med en liten refleksjon. Hadde jeg blitt spurt om å bli med i denne antologien for en del år siden, er jeg ikke sikker på hva jeg ville sagt. Men jeg ville vært skeptisk. Være med i det selskapet, vise meg frem som en av "de funksjonshemmede"? Det kan sitte langt inne. 

Men jo eldre jeg blir, jo mer tror jeg på verdien av fortellinger som dette, fortellinger som kan skape fellesskap. Statsviteren Benedict Anderson er særlig kjent for å ha brukt begrepet imagined communities, "forestilte fellesskap", for å forklare nasjonalisme som fenomen (rimelig relevant poeng i disse dager). I en litt videre betydning inngår vi imidlertid i mange slags forestilte fellesskap, og de behøver ikke å være ekskluderende som sådan; det kan handle først og fremst om solidaritet. 

Gode hilsener,

Jan