Om autoteori

Kjære leser,

Jeg sitter ikke bare og tenker dystre tanker her i Trumpland; det hender at jeg kommer meg ut døren på faglige aktiviteter.

For en tid tilbake var jeg for eksempel på konferanse om autoteori i Santa Cruz - en liten strandby jeg gjerne har villet besøke, ikke minst Donna Haraway er emerita ved universitetet der. 

"Autoteori" er et kronglete ord om du ikke har hørt det før, det viser til et ganske forståelig poeng: Det språket vi forstår oss selv gjennom er alltid ("alltid allerede", som en viss type filosofer liker å si) gjennomsyret av teoretiske perspektiver. 

Litt enkelt sagt: Om jeg sier at jeg "har ADHD", så følger det med en god del antakelser på kjøpet. Om hva en diagnose er, om hvordan hjernen virker, om hva som er normal og unormal hjerneaktivitet - og hva man bør medisinere. (Det finnes mange behandlingstilnærminger til det vi kaller ADHD, men som kolleger av meg har dokumentert, skrives det ut medisiner til 98% av alle som får diagnosen.)

Om vi bytter perspektiv til "funksjonshemning", så blir det enda mer komplisert. Noen måter å snakke om funksjonshemning på forutsetter at det er et medisinsk problem "i bunn" - og da må jo løsningen være medisinsk (piller, operasjoner, rehabilitering, kanskje genterapi?). Andre språkformer legger problemet til samfunnet - manglende tilrettelegging, passiv diskriminering, kulturelle fordommer, etcetera. 

Mens noen stiller spørsmål om hvorfor vi alltid må si "problem" når vi har sagt "funksjonshemning" - og hva slags forbindelse vi legger til grunn mellom de to.

Jeg tipper at de færreste som får en ADHD-diagnose har tenkt veldig mye på teorier om ADHD. Slik jeg tipper at de færreste funksjonshemmede vil si at de har en teori om funksjonshemning. 

Men teoriene er like fullt virksomme. De legger, for eksempel, premissene for hvordan leger og andre behandlere tenker og oppfører seg. Konsekvensene blir fort ganske store.

For meg som språk- og samfunnsviter er det dermed ganske spennende å bore litt i disse temaene. Hvordan integrerer vi, gjennom språket og andre kanaler, teorier om hvem vi er? Jeg har jo selv, i flere bøker, gjort meg selv til laboratorium for disse undersøkelsene. Det som var litt overraskende for meg var i hvilken grad dette var interessant for andre, men det har det jo vist seg å være. 

Det gir meg også litt tro på at det autoteoretiske prosjektet ikke bare handler om akademisk inspeksjon av egen navle. 

(Selv om det kanskje hadde vært lurt med et annet ord ...)

Gode hilsener,

Jan