Den vanskelige tolvteboka

Den vanskelige tolvteboka

I høst gir jeg ut en bok som heter Jeg lever et liv som ligner deres. Jeg har skrevet bøker før; litt avhengig av hvordan jeg teller er dette den tolvte i en rekke der det står en roman, flere novellesamlinger, barnebøker og fagbøker. Dette har vært den suverent vanskeligste boken å skrive.

Noe skyldes at den nye boken er mer åpenbart personlig enn de andre. Jeg bruker ordet åpenbart fordi alle de andre bøkene (inkludert fagbøkene) er personlige for meg som har skrevet dem – men kanskje ikke for leseren. Samtidig er det noen momenter som har å gjøre med form og sjanger. Jeg lever et liv som ligner deres ble hetende «en levnetsbeskrivelse», fordi den er selvbiografisk, men ikke riktig en memoarbok eller, vel, en selvbiografi. I katalogene er den plassert sammen med skjønnlitteraturen, kanskje fordi den strekker seg mot et poetisk ideal, den har estetiske ambisjoner, men det er definitivt også en sakprosabok i den forstand at den retter seg mot virkeligheten. (Som min doktorgradsveileder Johan Tønnesson har skrevet: sakprosa er «tekster som mottakeren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten».)

Dette spenningsforholdet – det litterære og det sakprosaiske, forholdet til virkeligheten, særlig mitt eget liv, og forholdet til litteraturen – var det som gjorde boken utfordrende å skrive. Og det som gjør at jeg skriver dette, et slags tillegg, en sluttnote. Det kan hende det blir flere av dem. Som med alle bøker er det mer som endte opp i femti uorganiserte Word-dokumenter enn det som faktisk kom med mellom permene, av notater, av sitater jeg aldri fikk brukt, av passasjer som ikke fungerte. Å skrive om å skrive – det er en slags evighetsmaskin.

Jeg lever et liv som ligner deres ble ferdigstilt i mars eller deromkring. Akkurat nå er boken ny i verden, det er sensommer, og jeg har i tilbrakt juli – stort sett – med å lese i stedet for å skrive. Det er også et godt utgangspunkt for refleksjon. I sommer leste jeg blant annet The Pale King, den ufullstendige romanen som lå igjen etter David Foster Wallace, den amerikanske forfatteren som døde i 2008. Jeg hadde utsatt lenge å lese denne boken, blant annet fordi den ble omtalt som en bok som først og fremst handlet om kjedsomhet og var lagt til en avdeling av det amerikanske skattevesenet, i Midtvesten, på 80-tallet. Ikke det mest interessevekkende.

Likevel leste jeg den uavbrutt i en uke, fordi det viste seg at den i vel så stor grad handlet om nettopp spenningen mellom det selvbiografiske og det sakprosaiske. Om ønsket om å dikte, skape og søke poetisk mening, og om samtidig å ville si noe som er sant, forankret i virkeligheten. Wallace løser ikke dette problemet i boken (det lar seg ikke løse), men som i omtrent alt han skrev tenker han godt om det. The Pale King er en roman, men insisterer samtidig på at den er en memoarbok, en tekst som ytrer seg direkte om virkeligheten. At den på omslaget blir presentert som en roman, sier boken, handler utelukkende om at forfatteren må dekke seg bak skjønnlitteraturens frihet fra injuriesøksmål. Ikke så forferdelig originalt som metalitterært grep, kanskje, men dette ble i hovedsak skrevet i 2005, altså en god stund før både Knausgård og Hjort, og jeg ble ganske engasjert. Vanligvis vil den skjønnlitterære forfatteren insistere på at nei, dette handler ikke om noe som faktisk har skjedd, dette er litteratur. Men med Wallace er det omvendt. Han vil ha litteraturens poetisk-estetiske dimensjon, men likevel insisterer han – ad omveier – på at det han skriver er grunnleggende sant, eller i hvert fall hevder å være det. Det er en vanskelig posisjon å innta. Men jeg forstår den godt.